Ninas drømmereise

En vakker solnedgang over Hwange National Park kan symbolisere slutten på mitt opphold i Zambia for denne gangen. Vel hjemme og tilbake til studier ved Universitetet i Oslo, er det tid for refleksjon og bearbeidelse av opplevelsene. Først og fremt må jeg understreke at jeg har hatt en fantastisk tur. Synspunktene som kanskje kan indikere det motsatte, er bare fakta som jeg observerte og som jeg synes hører med til en oppsummering etter en slik reise. Verden er hverken rosenrød eller sort/hvit og det er en ting jeg er bevisst på hele tiden i mitt daglige liv - og altså også når jeg er på tur.

Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, så ble jeg - og de to jeg reiste sammen med - tatt imot med åpne armer da vi kom. Først av prosjektets representanter som møtte oss på flyplassen og siden av noen av de lokale ansatte, de vi omga oss med under de daglige gjøremålene ved prosjektet. Av natur er jeg nysgjerrig på andre kulturer og den beste måten å lære om fremmede kulturer er å snakke med menneskene som lever i disse kulturene. Å delta på et prosjekt som dette gir glimrende muligheter for å bli kjent med disse menneskene på en helt annen måte enn om jeg hadde vært en `vanlig` turist. I tillegg til at jeg er Afrofil på min hals, deler jeg og mange av løvehandlerne også lidenskapen for det afrikanske dyrelivet. Dette, i tillegg til min genuine interesse for folket i det sørlige Afrika, gir et godt utgangspunkt for givende samtaler for begge parter.

Jeg er interessert i hvordan samfunn fungerer. Både politisk, hvordan skole- og helsevesen fungerer osv. Da det gjelder helse fikk jeg et trist gjensyn med en av løvehandlerne fra i fjor. Det var godt å se ham igjen, det var ikke det, men han var blitt så tynn så tynn . Det var åpenbart at han ikke kunne være frisk. Etter noen dager fikk jeg vite av en representant for prosjektet at han hadde fått diabetes, men at "det er under kontroll og han har det bra." Den siste påstanden betvilte jeg i mitt stille sinn, i og med at han fortsatt var bare skinn og bein. En annen frivillig som også har diabetes målte bloduskkeret hans en dag, med et nedslående resultat; > 23 (burde vært mellom 4/5 og 9). Dette til tross for at han fikk tabletter. Tablettene virker åpenbart ikke i det hele tatt, og uten økonomiske muligheter til å skaffe seg nødvendig helsehjelp, er hans skjebne beseglet. Som om ikke det er ille nok, har mannen åtte barn, døtre, den yngste bare ett år gammel. Tabletter for tre dager - som altså ikke virker - koster en US $. Det høres kanskje ikke så mye ut, men 10 $/mnd i ekstra utgifter når den totale lønnen er 150 $/mnd, er mye når de 150 $ nesten ikke holder liv i familien i utgangspunktet!!!! jeg gjorde et valg og sa at jeg ville betale medisiner for ham for to måneder, noe han satte stor pris på. Det er imidlertid ett stort problem; vi får ikke lov til å gi de ansatte gaver av noe slag!!! Derfor må slike gaver gis i aller største hemmelighet, og spesielt med tanke på at det siden i fjor er `engasjert`muldvarper i kollegiet. Mot noen få dollar ektra i måneden er det to karer som angir sine kolleger, og som dermed i verste fall kan miste jobbene sine. Dette kom oss for øret, så jeg fikk gitt mine dollar uten at noen så det - håper jeg. Jeg hadde med meg barneklær nedover, som jeg overlot til ledelsen å distribuere. I tillegg hadde jeg med en shorts og t-skjorte etter `mors minstemann`, som jeg håpet å finne en verdig eier til. Dessuten hadde jeg bestemt meg for å donere bort HH Goretex boots`ene mine. Med str. 42 i sko, ville de passe en mann med litt små ben - i herremålestokk. Alle disse tingene fikk jeg stukket til en som hadde så dårlige sko at de nesten ikke satt på bena. Jeg puttet skoene, shortsen og t-skjorta i posen i en fart og fikk `kastet`det til ham før han gikk av vakt for 5 dager. Siden fikk jeg en melding via Facebook hvor han takket varmt for gaven. Jeg er sikker på at de skoene får et godt `liv`
Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad

En annen ting som var etablert siden i fjor var at det skulle være mindre kontakt mellom frivillige og handlerne. Vi undret oss over det faktum at handlerne satte seg i avstand fra oss mens vi ventet på at løvene skulle slippes ut, de første dagene, og etterhvert fikk vi forklaringen. De hadde fått instruks om å holde avstand til oss. For oss som kom tilbake for å treffe venner fra i fjor, føltes dette veldig trist og meningsløst. Jeg - og flere med meg - synes dette minner om en personalpolitikk fra mellomkrigstida i Europa. Men litt sivil ulydighet ble etablert og vi tilbragte masse tid sammen i skyggen under trærne disse dagene

Disse forandringene; muldvarper, forbud mot gaver, avstand frivillige/handlere og at det var færre løveaktiviteter pga økende etterspørsel fra turister etter å gå med løvene, gjør at det var definitivt siste gangen jeg deltar på dette prosjektet. Jeg håper imidlertid inderlig at jeg vil få muligheten til å delta på andre prosjekter og at jeg får se disse karene igjen en gang. En av de får jeg nok aldri mer se. Det er utrolig trist å vite at han kommer til å dø av en sykdom som det hadde vært fullt mulig å leve lenge med, med riktig medisinering. Med kostholdet som er i Zambia, ville han hatt alle muligheter til å kunne kontrollere sykdommen sin - og fått se jentene sine vokse opp.

Lørdagen før vi dro hjem reiste vi inn til Livingstone sentrum for å ha det litt moro sammen før mange skulle reise hjem eller til andre prosjekter. To av handlerne slo følge og vi hadde en hyggelig kveld sammen.

I alle artikler forventes en konklusjon, og her kommer den;
Konklusjonen er at jeg har hatt en fantastisk tur, og at jeg har fått venner for livet etter disse to turene er hevet over tvil. Å møte mennesker som deler lidenskapen min så til de grader er stort. Vi er enige om å utarbeide nye planer for fremtidige "stunt" i den afrikanske bushen Når jeg i tillegg får tilbakemelding fra handlerne om at turene med løvene i bushen er mer interessante og meningsfulle ved mitt nærvær, ja, da er lykken gjort . Det spiller ingen rolle om alle frivillige får høre det samme. Om alle de som drar ned gir disse menneskene gode stunder, ja da er mye av hensikten oppnådd For strengt tatt trengs ikke arbeidskapasiteten vår for prosjektets del, det er pengene som vi betaler som er det essensielle. Men det er godt å vite at man er med på å bidra - og jeg håper inderlig prosjektet lykkes med å gjennomføre sine visjoner. For visjonene virker lovende på meg, iallefall, selv om det drier seg om et laaaaaaangt tidsperspektiv

Jeg håper noen har hatt litt interesse av å følge bloggen min denne tiden. Jeg vil legge inn en siste post der jeg vil vise dere flere bilder fra turen. Det har ikke flommet over av løvebilder her, men jeg har mange Funksjonen med opplasting fungerer ikke i dag, 27.10.11, så jeg må gjøre dette litt senere.

De som har lest bloggen min, vet at jeg bragte med meg en del heklede dokker samt rangler til Zambia. Disse ønsket jeg å gi bort til noen som ikke har så mye som barn her hjemme. Det skulle vise seg at dette var lettere tenkt enn gjort. Jeg ba ledelsen ved prosjektet om hjelp til denne distribueringen, da det er viktig at en ikke havner i en situasjon der en eller to står igjen uten å ha fått noe. Her hjemme lar det seg gjøre å forklare at "du får en annen gang", men det går ikke der "en annen gang" antakelig aldri kommer. Fattigdommen i Zambia er stor - og den er veldig tydelig. Nå skulle det vise seg at ledelsen ved prosjektet ikke la sjela si i å få dette til - for å si det mildt. Tross gjentatte påminnelser fra min side, skjedde det ingen ting. Jeg sa at jeg ville delta i å gi bort disse gavene for å vite hvor de tok veien. Dette var spesielt med tanke på arbeidet som var nedlagt i disse fra de gode hjelperne mine; Kari L., moren til Randi M.O. og Maria M. Dermed endte det med at jeg hele tiden var på utkikk etter en mulighet til å få gjort dette på egenhånd.

En dag vi hadde en økt hvor vi lærte litt om Zambisk kultur, språk og historie hørte jeg plutselig sår barnegråt. Like etterpå dukket det opp to små unger bak et skur av et uthus bak White House (hvor vi bodde). Det var ei lita jente på ca. 2 år og en litt større gutt. Jenta gråt så snørr og tårer skvatt men sgutten trøstet så godt han kunne - til ingen nytte. Anledningen jeg hadde ventet på var der! Jeg fortet meg inn, fant to dukker og fortet meg ut igjen. Forsiktig nærmet jeg meg ungene og strakte fram dokkene. Begge så på meg med store øyne og jenta sluttet å gråte . De tok forsiktig imot gavene, snudde de rundt og så på meg igjen, med om mulig enda større øyne. Det viste seg - selvfølgelig - at dette ikke var de eneste ungene som bodde i det grønne huset bak det hvite. Jeg måtte inn for å hente flere dukker 3 ganger, før alle hadde fått. Totalt var det 7 unger som fikk en lten gave den dagen. To av mødrene visste ikke hvordan de skulle få takket, de var så glade på ungenes vegne. Men den største gleden tror jeg det var jeg som fikk gleden av å oppleve. Bildene fra denne begivenheten ble ikke all verden, for alt gikk relativt fort for seg. Kaatje, min med-frivillige, fikk tatt noen bilder i all hast, så jeg håper noen kan kjenne igjen dokka de laget. Elefantrangla - som forøvrig flere av de frivillige gjerne skulle hatt selv (det gjaldt dokkene også, bare så det er sagt ) - endte i hendene på ei lita frøken på 1 -1,5 år, med altfor store bukser. Som dere ser på bildet måtte hun holde i buksa si for at den ikke skulle falle av. Igjen; tusen takk til Kari, Randi og mamma`n hennes og Maria for gavene dere ga De bragte litt glede til disse små - og mødrene deres - som ikke har noen ting. Ikke engang det mest nødvendige.

Denne dype fattigdommen var rett utenfor gjerdet ved prosjektet, men selv om disse menneskene mangler det meste var de aldri frempå for å tigge av oss. De er ikke dummere enn at de skjønner at de som kommer til prosjektet har mer enn de strengt tatt trenger for å klare seg, men altså - ingen tigging. Tigging har jeg forøvrig tilgode å se i Zambia. Zambierne er et stolt folk som gjør så godt de kan for å klare seg med det lille de har. Det er et paradoks at tigging er mer utbredt i Norge.

Lion Encounter jobber ikke med løveprosjektet isolert sett, men retter også innsatsen mot lokalmiljøet rundt prosjektet. De bidrar bl.a med opplysning og undervisning i skolene. Denne gangen fikk jeg i oppdrag sammen med to andre frivillige å lage et opplegg for førskolen som holder til i en gammel kirke. Vi skulle undervise i enkel matematikk og tegning samt at vi skulle lese en historie og delta i leken. Jeg ble satt til å leke med de barna som ikke fikk følge undervisningen pga at foreldrene ikke hadde betalt for skolen. Det er mange som ikke er blandt de priviligerte, og fattigdommen er så tydelig

Godt med litt hjelp når man er liten.

Vi lekte "buffalo and impala", kastet ball og fortalte navnene våre og hvor gamle vi var. Ei lita jente brast ut i spontan latter da jeg fortalt at jeg er 45 år. Gjennomsnittsalderen her er under 40 år, så antakelig var jeg den første hun så som var så utgammel Ungene lærte oss en annen ringlek også, der de sang og gikk ned på kne etter tur, for så å reise seg opp igjen i neste vers. Vi lekte også "haien kommer" men med geiter og løver. Som løve fanget jeg ei jente, holdt henne i armene og løp av gårde med henne. Hun storlo og ville ikke ned - selvfølgelig. Og resultatet; 15 andre unger ville at jeg skulle gjøre det samme med de Puh, det var varmt i solsteken. Men du verden så moro .

Som den ene av tre hvite og den eneste hvite som deltok i leken ble jeg raskt en attraksjon. De strøk opp og ned leggene mine og dro opp shortsen for å se om jeg var like hvit under - noe de raskt fikk bekreftet . I tillegg til dette tror jeg armene mine er ca. fem cm. lenger enn da jeg kom. Det tar på å bære to-tre stykker som klamrer seg fast i hver arm, mens andre igjen forsøker å dra de løs så de også får leie. Gromme, snille unger
De strålte som soler da de gikk hjemover med hver sin tegning med klistremerker på. Klistremerkene hadde vi satt på som belønning for innsatsen. Det føles meningsfylt å kunne gi de en dag som avviker litt fra det daglige.

Alle som deltok - også de som ikke hadde betalt - med klistremerker i panna

Det er nesten synd at lukt ikke lar seg formidle via internett, for da ville dere hatt en "bedre" opplevelse av dette lille innlegget
Dagen i dag startet nemlig med å veie opp og lage til mat til to av de voksne løvene i Dambwa, Rundi og Tswana. Som tidligere fortalt fôres løvene her hovedsaklig med eselkjøtt. Tilfeldighetene ville det slik at det kun var innvoller igjen i fryseren her ved huset, så vi fikk den tvilsomme æren av å være med å porsjonere dette. For løvene er innvoller en delikatesse, de inneholder mange nyttige næringsstoffer. Men lukten kan få de fleste til å grøsse.

Hver av løvene fikk "pakket" 8 - 8,5 kg innvoller som skulle kompletteres med ytterligere 6,5 - 7 kg eselkjøtt fra et esel som skulle slaktes ved anlegget i Dambwa i ettermiddag. Så hver av disse to løvene får 15 kg mat hver gang de fôres. I morgen har jeg fått den store ære å få lov å reise opp til Dambwa for å rydde i innhengningene, så da skal alt av eselknokler og løvebæsj ryddes ut.

Etter frokost var jeg satt opp på "snare sweap" med fire andre frivillige og 5 ansatte fra prosjektet. Det går ut på å gå manngard i nasjonalparken og lete etter snarer som folk setter ut ulovlig for å fange dyr. Dyrene som går i disse snarene lider en lidelsesfull død, og det kan gå mange mange dager før de til slutt dør. Selv om sola stekte fra skyfri himmel og gradestokken viste nærmere 40 grader, var dagens økt absolutt verdt svettingen. Vi fant nemlig ikke mindre enn 13 snarer i løpet av et par timer!!! Ved den ene lå det et impala-skjellet. Dette lå veldig "ryddig", det var bare kjøtt og muskler som var borte. Det er ille at dyr pines til døde på denne måten, og attpåtil blir ikke snarene sett etter. De er kun satt ut for å drepe! Denne aktiviteten blir gjort 2-3 ganger i uken hele året igjennom, og Lion Encounter gjør en utmerket innsats på dette området.

En av handlerne foran impalaskjellettet. Ikke så godt å se det hele, men hodet og hornene ses relativt greit.

Snarene er veldig amatørmessig laget, men dessverre virker de

Dagens fangst. 13 dyr er på denne måten spart fra å gå i disse snarene.

Det er tre søskenrelasjoner blandt løveungene her; Madoda og Munali, Dendi og Damara og Zaria, Zamfara og Zambesi.

Når en får tilbringe såpass mye tid med de enkelte, lærer en gradvis de enkelte å kjenne. Zaria og Zamfara følges ut i bushen uten søsteren Zambesi - som derimot går sammen med Madoda og Munali. Av de 2 Z`s som de kalles her, er Zaria den som tillater mest menneskelig kontakt, mens Zamfara ser helst at vi holder oss unna. Hun prøver aldri å angripe eller vise annen uønsket adferd, hun er simpelthen ikke interessert. Menn kan hun ikke utstå, så det er en liten mistanke blandt handlerne om at hun har hatt en eller annen dårlig erfaring med menn før hun kom hit ved ca. 3 måneders alder. Zaria derimot, har ingen ting imot litt klapp og kos. Hun tillater de fleste å komme nær for å stryke på henne.

Denne forskjellen i adferd og natur vil være avgjørende for hvilken av disse som vil bli medlem i en "released pride" i en "release site" (bruker de engelske ordene da det er litt vanskelig å finne dekkende norske), og hvilken som vil inngå i programmet som avlsdyr.
Slik det ser ut i øyeblikket er det Zamfara som er den soleklare kandidat til å bli satt "fri", mens Zarias fremtid pr. i dag ser ut til å bli å bli i avlsprosjektet.
En løve med Zamfaras innebygde avstand fra mennesker, har bedre forutsetninger til å innrette seg i en løveflokk. Dette kan for så vidt også Zaria, men en løve i avlsprosjektet må tolerere at mennesker kommer nær. Dette kan imidlertid forandre seg i løpet av tiden frem til avgjørelsen skal tas. Det samme gjelder dominans; løveungen som kan synes å dominere sine søsken kan ende opp som en ikke dominant løve i en "released pride".

Zamfaras adferd er ikke en uønsket adferd, slik noen sikkert kan tro. Hun viser en utmerket adferd i og med at hun ikke forsøker å gjøre oss mennesker noen ting. Hun bare forsøker å holde seg i komfortabel avstand fra oss, hun har en sunn respekt for mennesker og spesielt i forhold til løvehandlerne og de frivillige som har lært å dominere løveungene i løpet av oppholdet. Hadde hun derimot stadig utfordret oss og gjort utfall, ville hun nok bli tatt ut av aktiviteten med å gå i bushen. Med tanke på at disse løvene også går i bushen sammen med turister gjør en slik adferd for farlig med tanke på turistenes sikkerhet. Løvene ser overhode ikke på turistene som dominante. En dag forrige uke måtte jeg avbryte en "stalking" ( = forfølge direkte oversatt, men det er ikke helt korrekt) overfor en eldre turist. Hun var ikke oppmerksom og en av løvinnene så muligheten til å kunne ha det litt moro. Hun stoppet imidlertid umiddelbart i det jeg brøt inn, pekte på henne og sa klart og tydelig "NO!" (de skjønner ikke norsk, gitt ) Oppmerksomhet er nøkkelen til sikkerhet i følge med disse store rovdyrene sammen med det å føle seg komfortabel. Er en redd, vil løvene fange det opp med en gang, og vil "stalk" så fort anledningen byr seg. En frivillig som ikke føler seg komfortabel må derfor gå sammen med - helst mellom to - erfarne frivillige eller handlere.

Vel, det var en liten faglig oppdatering, håper noen synes det kan være litt interessant.
Ellers går dagene for nå, kun 5 hele dager igjen. Uansett betyr det mange timer med hyggelige og interessante oppgaver, så her nytes i fulle drag.
Temperaturen på dagtid stiger nå dag for dag og det er deilig å kjenne skikkelig sommervame. Regnet har til nå uteblitt - bortsett fra ei lita skur forrige uke - og jeg er veldig fornøyd om det fortsetter slik noen dager til.