En liten gave

De som har lest bloggen min, vet at jeg bragte med meg en del heklede dokker samt rangler til Zambia. Disse ønsket jeg å gi bort til noen som ikke har så mye som barn her hjemme. Det skulle vise seg at dette var lettere tenkt enn gjort. Jeg ba ledelsen ved prosjektet om hjelp til denne distribueringen, da det er viktig at en ikke havner i en situasjon der en eller to står igjen uten å ha fått noe. Her hjemme lar det seg gjøre å forklare at "du får en annen gang", men det går ikke der "en annen gang" antakelig aldri kommer. Fattigdommen i Zambia er stor - og den er veldig tydelig. Nå skulle det vise seg at ledelsen ved prosjektet ikke la sjela si i å få dette til - for å si det mildt. Tross gjentatte påminnelser fra min side, skjedde det ingen ting. Jeg sa at jeg ville delta i å gi bort disse gavene for å vite hvor de tok veien. Dette var spesielt med tanke på arbeidet som var nedlagt i disse fra de gode hjelperne mine; Kari L., moren til Randi M.O. og Maria M. Dermed endte det med at jeg hele tiden var på utkikk etter en mulighet til å få gjort dette på egenhånd.

En dag vi hadde en økt hvor vi lærte litt om Zambisk kultur, språk og historie hørte jeg plutselig sår barnegråt. Like etterpå dukket det opp to små unger bak et skur av et uthus bak White House (hvor vi bodde). Det var ei lita jente på ca. 2 år og en litt større gutt. Jenta gråt så snørr og tårer skvatt men sgutten trøstet så godt han kunne - til ingen nytte. Anledningen jeg hadde ventet på var der! Jeg fortet meg inn, fant to dukker og fortet meg ut igjen. Forsiktig nærmet jeg meg ungene og strakte fram dokkene. Begge så på meg med store øyne og jenta sluttet å gråte . De tok forsiktig imot gavene, snudde de rundt og så på meg igjen, med om mulig enda større øyne. Det viste seg - selvfølgelig - at dette ikke var de eneste ungene som bodde i det grønne huset bak det hvite. Jeg måtte inn for å hente flere dukker 3 ganger, før alle hadde fått. Totalt var det 7 unger som fikk en lten gave den dagen. To av mødrene visste ikke hvordan de skulle få takket, de var så glade på ungenes vegne. Men den største gleden tror jeg det var jeg som fikk gleden av å oppleve. Bildene fra denne begivenheten ble ikke all verden, for alt gikk relativt fort for seg. Kaatje, min med-frivillige, fikk tatt noen bilder i all hast, så jeg håper noen kan kjenne igjen dokka de laget. Elefantrangla - som forøvrig flere av de frivillige gjerne skulle hatt selv (det gjaldt dokkene også, bare så det er sagt ) - endte i hendene på ei lita frøken på 1 -1,5 år, med altfor store bukser. Som dere ser på bildet måtte hun holde i buksa si for at den ikke skulle falle av. Igjen; tusen takk til Kari, Randi og mamma`n hennes og Maria for gavene dere ga De bragte litt glede til disse små - og mødrene deres - som ikke har noen ting. Ikke engang det mest nødvendige.

Denne dype fattigdommen var rett utenfor gjerdet ved prosjektet, men selv om disse menneskene mangler det meste var de aldri frempå for å tigge av oss. De er ikke dummere enn at de skjønner at de som kommer til prosjektet har mer enn de strengt tatt trenger for å klare seg, men altså - ingen tigging. Tigging har jeg forøvrig tilgode å se i Zambia. Zambierne er et stolt folk som gjør så godt de kan for å klare seg med det lille de har. Det er et paradoks at tigging er mer utbredt i Norge.