Zimbabwe, her kommer vi!!!

Regnet så ut til å ikke ville slutte med det første og alle aktiviteter den påfølgende dagen ble avlyst. Så der satt vi da - og blomstret. Det var bytur midt på dagen den 4. mars, og målet mitt for turen var å få kjøpt støvler og laaaaaaang regnfrakk. Støvler fikk jeg kjøpt, til den nette sum av US $ 10,-, men regnfrakken fant jeg ingen steder. Så jeg håpet at regnet ville avta og at regnjakka mi ville gjøre jobben. Det er i grunnen ganske imponerende synes jeg, hvordan menneskedyret holder på håpet;-). Men denne gangen brast det - skikkelig!! I det vi går fra skobutikken mot kjøpesenteret - hvor det forøvrig skulle være en nabokafè med deilig kaffe - åpnet slusene fra oven seg, igjen.
Det er ikke så ille å være gjennombløt når du først har blitt det, det er verre mens bløtleggingen pågår;-).
Jeg er ikke et "allværsmenneske" og regn er det verste jeg vet. Humøret blir dalende etter hvert som millmeterne plasker i bakken, så da vi ble spurt om vi ville slå oss med på en tur til Antelope Park i Zimbabwe, trengte jeg ikke lange betenkningstiden. Sjekket først yr.no og så at været der ville være betraktelig bedre enn i Zambia, så var det bare å pakke for turen. Det skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur.
Turen ned til Zimbabwe gikk i rasende fart, for å si det mildt. Jeg har aldri i mitt liv vært så redd over så lang tid. Vegene var ganske bra, men med fart opp mot 150 km/t bør de også være det. Etter hvert ble sjåføren veldig trøtt, og kjøringen ikke helt stabil. Ja, jeg var livredd og vanvittig lettet da vi kom fram. Men allerede da kjente jeg at jeg gruet litt for hjemturen.
Antelope Park viste seg å være et helt fantastisk sted. Vi følte vi var kommet til paradis. Denne parken eies og drives av samme organisasjon som driver prosjektet i Zambia, men standarden som de frivillige har her kan ikke sammenlignes med den vi hadde. Dette var ren luksus i forhold. Og vi tok for oss av godene:-). Det var deilig mat, enkle men fine rom, en deilig boma hvor alle måltider ble inntatt og hvor vi kunne sette oss ned og slappe av mens vi så utover elva som rant sakte forbi.
Men høydepunktet her var at de har små løveunger. Det var mange aktiviteter vi kunne være med på, og løveaktivitetene var gratis første gang vi deltok. Ytterligere løveaktiviteter måtte vi betale halv pris for. Morgenen etter at vi kom, deltok vi på en Lion Walk kl. 06.30 om morgenen. Tåka lå tjukk over parken, men etter hvert letnet det og vi så hvor flott terreng parken lå i.
Vi hadde ikke gått lange turen før vi fikk øye på den første sjiraffen, og løvene inntok smygeposisjon. Men det er ikke greit å være ung, uerfaren løve, når byttet rager flere meter over bakken og har sett den potensielle trusselen lenge før denne har oppdaget byttet. Så det ble med en rask løpetur for løvene bare for å se at sjiraffen forsvant i buskaset.
Senere på runden dukket det opp en forholdsvis stor flokk med gnuer. Løvene var fulle av optimisme og satte etter. Men også denne gangen ble det med forsøket. Uansett hadde vi en flott tur, og bare det å stå inne i parken og se ett forsøk fra løvenes side på å skaffe seg et bytte er en stor opplevelse.
Ellers ble det elefantridning denne dagen også. Elefantene her, 4 stykker, er "barnehjemsbarn" som har vokst opp med mennesker rundt seg siden de var bitte små. Hovedsaklig går de ute i parken og beiter - med handlerne i nærheten - og blir brukt til rideturer med turister kun en liten del av dagen. Disse elefantene var fra 20 - 24 år, og når de når ca 40 års alder, vil de bli sluppet helt fri i en nasjonalpark et annet sted. Dermed kan de leve sine siste 40 -50 år som ville elefanter i relativt trygge omgivelser.
Etter lunsj denne første dagen i Zimbabwe, skulle vi endelig få hilse på de små løveungene; Meeka, Kali og Moya. Meeka og Kali var 4 måneder og Moya var 5 måneder gamle. Det er helt ubeskrivelig hvordan det var å komme inn og møte disse små hjerteknuserne. Moya var fryktelig redd, siden han hadde kommet til parken samme dagen som vi kom. Han hadde blitt reddet fra en farm der de avler løver for å jakte på de. Disse løvene blir håndfôret av mennesker under hele oppveksten for på denne måten å få tillitt til folk. Når de når tilnærmet voksen alder, settes de ut i en forholdsvis stor, men likevel liten innhengning, slik at rike, blodtørstige turister kan komme og slakte de ned for moro skyld. Det er ikke alltid disse "jegerne" kan å skyte heller, slik at løvene blir skadeskutt gjentatte ganger før de til slutt dør. Men; denne skjebnen ble iallefall Moya spart for og kan se fram til et godt liv under Alert`s beskyttelse.
Han skal danne sin egen flokk sammen med Meeka og Kali, og om et par år skal han flyttes til steg 2 i programmet. Dvs. at de da blir satt ut i en innhengning på 5000 acres der de må fange sin egen mat og all menneskelig kontakt opphører. Dette blir en ren treningsperiode uten konkurranse fra f.eks. hyener. De kommer inn i bildet først i steg 3.

Å bivåne fôringen av de voksne løvene i prosjektet var en opplevelse i seg selv. I Zimbabwe fôres løvene med kuer. Kjøttet får de stort sett fra bønder i området, og det er da dyr som har dødd en naturlig død, eller er blitt avlivet f.eks pga sykdom eller skader.
Når de voksne hannløvene kom stormende mot kjøttet ved gjerdet, var jeg glad at nettopp gjerdet var mellom oss. Og å høre to hannløver måle stemmeprakten mot hverandre var nesten som å høre gamle, amerikanske biler starte opp. Skikkelig brumming!!
Vi gikk til sengs tidlig denne dagen også, storfornøyd med opplevelsene og med store forventninger til de neste dagene i Zimbabwe.