Ninas drømmereise

The Hide Tented Safari Camp ligger rett utenfor Hwange NP i Zimbabwe. Jeg og en annen frivilig fra prosjektet i Livingstone reiste fredag morgen rett etter frokost og ankom camp`en tidlig ettermiddag. Etter en kjapp lunsj og innkvartering i teltet (telttur har fått en annen betydning, kan jeg love) var det tid for helgens første safari. På safarier i det sørlige Afrika er det vanlig med `sundowner`, dvs en nyter en drink/vann/brus mens en ser på solnedgangen. Vi tilbragte den siste halvtimen i dagslys ved et vannhull der to hannelefenater befant seg da vi ankom. De vandret etter hvert avsted. Solnedgangen var helt fantastisk, men i det solen forsvant bak horisonten seg mørket fort på. I det bilene settes i bevegelse ser vi en enorm elefantflokk vandre mot vannet. En annen turist telte og ga seg når hun kom til 60 stk. Det var massevis med små elefantunger, den yngste ikke eldre enn maksimum en uke - ifølge guiden. En ubeskrivelig opplevelse!

Tidligere på turen hadde vi hatt en elefanthann "på panseret", sett mange giraffer, sebraer, sabelantiloper, impala, massevis av forskjellige rovfugler +++.
Ved middagdstider var vi så heldige å se en løvinne komme til vannhullet for å slukke tørsten - magisk!!

Omtrent samtidig med at vi ankom camp`en oppdaget en av sjefene røyk i horisonten, noe som tas veldig alvorlig på disse trakter. Denne brannen viste seg å utvikle seg kraftig, og pågikk hele helgen. Den ble svekket da kvelden seg på og vinden stoppet opp, men satte igang igjen så fort vinden startet på formiddagen. Lørdag kveld var den så nær at vi så flammen i det vi var på tur hjem fra dagens siste safari. Dette føltes veldig utrygt, selv om de lokale forsikret om at dette er normalt i det sørlige Afrika på denne tiden av året og at de hadde kontroll. Da vi reiste derfra søndag morgen, så vi røyken igjen stige mot himmelen.

Tross brann, hadde vi tre fantastiske safarier i Hwange NP på lørdag. Morgensafarien var en frisk opplevelse, i grunnen. Zimbabwe har ofte kjølige netter og varme dager, og det var ikke noe unntak denne helgen. Så vi satt inntullet i pledd og snufset som best vi kunne når nesa ble for kald.
Brannen blusset kraftig opp utover dagen og vi kunne se hvordan den kom nærmere. Camp`en ble innhyllet i røyk og det var ikke mulig å tilbringe tid i `bunkersen` ved vannhullet pga fare for at den ble for røykfylt, eller at brannen kom så nær at evakuering skulle bli aktuelt. Dermed ble det to ordinære safarier før og etter lunsj også. Det var de "vanlige" dyrene vi så i løpet av hele helgen, men når man er så kraftig angrepet av "afrikasyken" som meg, er en mer enn fornøyd med å få tilbringe dagen i en bil i bushen og bare ta ting som de kommer.

Vel, "All good things come to an end", slik måtte det bli også denne gangen. Men vi hadde ingen vonde følelser over å dra tilbake til vårt enkle liv i den Zambiske bushen. For der ventet løvene og enda en uke med aktiviteter. At The Hide frister til et nytt besøk er hevet over enhver tvil. Zimbabwe er et fantsatisk land, som dessverre er så altfor preget av en viss persons diktatur i altfor mange år. Det zimbabwiske folket er utrolig imøtekommende og vennlige. Tross ufattelig fattigdom er de ikke påtrengende og en føler seg helt trygg. Vanlig sunt folkevett gjelder der som alle andre steder, og utviser en det er det et trygt land å feriere i.

Dette er et faktum som noen trenger tid til å vende seg til, mens det for andre faller mer naturlig

Dagens første aktivitet var Bush Walk, og er akkurat det betegnelsen sier; en rusletur i bushen, en safari til fots på en måte. Her lærer vi om forskjellige dyr vi evt. ser og om fugler og vegetasjon. For min del er dette interessant og spennende, mens for de mer energiske er denne slags aktivitet til å bli sprø av. Det skjer ikke mye og nå når det er så varmt skjer det enda mindre enn vanlig. Men bare det å "høre" på stillheten og få med seg de fuglene som er i aktivitet er verdt turen for min del. Impala er det alle steder så det ser vi hele tiden. De andre dyrene er skye og forsvinner siden det er en del skravling på en slik tur. Et lite eksempel på ny lærdom er; hanngiraff-avøfing er forskjellig fra hunngiraff-avføring..... Hmmmmm, gjelder det flere arter mon tro?

Etter forkost sto Dambwa Research for tur. Da var det opp til fase 2 av prosjektet igjen for å finne igjen de 6 løvinnene som er satt ut der, og telle opp viltet for å se om, og hvor mye, løvene har spist siden siste telling. Denne løveflokken er veldig suksessfulle og er gode jegere. Dette har resultert i en kraftig reduksjon av bestanden av gnu, i tillegg til at en sebra er spist. Vi fant flokken og det var stas å se igjen de to siste av de jeg gikk med i fjor; Temi og Rusha. Rusha har vokst seg enorm, mens Temi er en god del mindre. Det var godt å se at de ikke ofret oss en eneste tanke der vi satt i bilen. De har helt tydelig kuttet båndene til mennesker. På grunn av varmen presterte disse løvinnene å ligge i ro så å si hele tiden mens vi befant oss i parken, dvs fra halv elleve til halv seks. Ikke mye fart i de damene der nei. Så vi satt i bilen og bare nøt synet av disse mektige dyrene mens de sov. Den største fysiske utskeielsen de foretok seg var å løfte på hodet en gang i blandt, rulle litt rundt og et par av de reiste seg opp og gikk bort til de andre for å legge seg der. Kanskje det er løve en skulle vært???

Ny dag, nye muligheter.
Introduksjonsprogram, Training Lion Walk og Dambwa Tour var dagens aktiviteter. De to første aktivitetenes beskrivelse taler for seg selv, mens den tredje innebar tur opp til fase 2 av prosjektet - og gjensyn med to av løvinnene jeg gikk med i fjor; Tswana og Rundi. De har vokst og er stoooore, men fortsatt ubeskrivelig vakre.
Vi brakte med mat til de opp, og å dele bilen med x antall kilo eselkjøtt er en opplevelse som må oppleves. Jeg slapp riktignok billig unna, verre var det med de som satt med det illeluktende kjøttet under bena. Det lukter aldeles forferdelig og i denne varmen er det nesten uutholdelig til tider. Menmen, slik er det, det følger med på en plass som denne.

Hele tiden ser vi vilt ute her nå. Det yrer av bavianer som plukker frukt i trærne som er utenfor gjerdet, og av og til ser de sitt snitt til å ta en aldri så liten tur innenfor gjerdet også (som forøvrig ikke holder noe eller noen ute om de vil inn). Da er husets hund, Trevor, god å ha. Hun jager de unna slik at de ikke kommer for nær eller kommer seg inn i huset. Imapala ser vi "hele tiden" og i dag krysset en bushbuck stien vi gikk på. Da vi reiste til Dambwa passerte vi en stor flokk bøfler bare et par hundre meter fra huset.

Ellers har det vært en trist dag på prosjektet. To av løvinnene, Ruma og Rafiji, ble avlivet i dag på grunn av arvelig utviklingssykdom i skjelettet. Jeg er utrolig lettet over at ledelsen tok denne avgjørelsen, for det viser at de er seriøse i det de driver med. De holder ikke liv i et vilt dyr som kun har utsikter til å være sjukt, alternativt å bli medisinert hele livet. Jeg var ikke med på dette, men for de som var og som ikke har erfaring med denne type arbeid syntes nok det var tøft. En annen av løvene, en hann Rwanda, ble dessuten kastrert i dag. Dette er ikke vanlig, men han har hatt infeksjon i den ene testikkelen i lang tid som tross diverse behandling ikke har blitt bra. Han var uansett ikke tenkt å delta i avlsprosjektet, derfor var kastrasjonen ingen vanskelig avgjørelse. Han går en fremtid som konsulent i møte og vil leve det gode liv sammen med sine løvinner, alternativt sammen med en hann til i sin gruppe.

Bo-forholdene er betydelig forbedret fra i fjor. Ytterdøren er skiftet og er til alt overmål låsbar!!! Nye stoler i oppholdsrommet, tv og utemøbler er mer av det bedre i tillegg til en til to vifter på hvert rom, juhuu :D . Noe er imidlertid ved det gamle; 5-6 stråler fra dusjen, parketten mangler fortsatt flere biter, dvs det mangler flere enn i fjor , matporsjonene er små og veggene er om mulig enda styggere. Men det er enda større forbedringer i gang. Nytt innkvarteringsbygg som vil huse 9 frivillige er snart ferdig, og de frivillige flytter dit så snart det er klart. Da skal dette huset renoveres og når det er gjort vil det bli veldig bra her. Så for dere som er fristet, drøy litt til så vil dere få et mindre kultursjokk enn jeg fikk i fjor

På grunn av internettforbindelsen her, går opplasting av bilder laaaaaaangsomt, derfor kommer det ingen bilder i dag. Prøver igjen senere.

For meg føles det nesten slik. Det vanket varme klemmer og hilsner først da vi ble hentet på flyplasse og senere da vi kom frem til White House i bushen. I fjor var det regntid da jeg var her, mens det nå er på slutten av tørketiden. Vegetasjonen er stort sett brunsvidd av tørken, samt at det har vært mange skogbranner i området. Temperaturen er slett ikke ubehagelig varm, noe som skyldes at luftfuktigheten er mye lavere enn i fjor.

Turen ned gikk greit, selv om det ble litt hektisk aktivitet ved boardingen på Heathrow i går kveld. En halv time før avgang får jeg vite at jeg har feil kredittkort, dvs jeg hadde ikke med meg det som reisen var betalt med. De kunne ikke boarde meg uten dette, og kunne det ikke skaffes måtte jeg bli igjen. I forkant hadde jeg glemt telefonen min hjemme, så jeg fikk aller nådigst låne telefonen til en ved gaten. Etter en relativ desperat telefonering til de nr. jeg husket uten å få svar, kom det kloke hodet ved gaten på at kanskje kunne jeg ringe banken min - selv om det var søndag kveld... som tenkt, så gjort og dermed ordnet det seg. Det gamle kortet fra Postbanken er ikke gyldig lenger og er destruert. Heldigvis var nummeret lagret hos banken.

Det er mer dyr i området nå, og allerede før vi svingte av hovedvegen hadde vi sett flere impala. Og i det vi svingte inn på veien som fører til prosjektet så vi tre giraffer rett foran oss. De så også ut som om de var bleket av solen og gikk nesten i ett med vegetasjonen.

Etter å ha fått utdelt samme rom og seng som i fjor, var første lion walk et faktum. Ut på tur med 9 mndr gamle Zaria og Zamfara. Lar bilder snakke for seg selv. Zaria på bildet til v. og til h. på bildet på h. side.

Dette er det trivelige reisefølget jeg skal medbringe den lange veien til Zambia. Hvem vet, kanskje et par blir med helt til Zimbabwe..... Totalt har jeg med 12 dokker og rangler. De er så fine og all honnør til Kari L., Randi M.O og hennes mor Laila og Maria W.M. for hjelpen. Uten dere hadde det vært heller slunkent på denne fronten. Utfordringen blir nå å få til en fordeling av disse uten at en sårer noen andre. Det går bare ikke an, så jeg vil be de ansatte på prosjektet om hjelp til å få distribuert de, dersom det skulle vise seg litt mer komplisert enn som så. Det som er helt på det rene er at disse nok aldri blir å se på norsk jord igjen. Jeg håper de på sitt vis vil gi kjærlighet og trøst til en liten tass som ikke har all verdens leketøy å leke med. Dokkene og ranglene er myke og gode og er heklet i et slitesterkt bomullsgarn og vil derfor tåle både å bli tygget og suttet på, og når de blir skitne er det bare å gi de en omgang i vaskebaljen

Nå er jeg på det nærmeste reiseklar, baggen begynner å strutte og heldigvis har jeg fått plass til masse barneklær donert av svoger og svigerinne. På mandag er jeg på plass i Mosi-oa-Tunya National Park. Kan knapt vente med å komme igang med arbeidet og fotograferingen .